Deretter åpnet Job sin munn og forbannet sin dag.
Da tok Job til orde og sa:
Måtte den dagen forgå da jeg ble født, og den natten som sa: «En gutt er unnfanget!»
Måtte den dagen bli mørke! Måtte ikke Gud ovenfra søke den, og måtte ikke dagslys skinne over den.
La mørke og dødsskygge løse den ut, la skyer leire seg over den, la dagsformørkelser skremme den!
Den natten – la mørket ta den! La den ikke glede seg blant årets dager, la den ikke komme med i måneders tall.
Se, la den natten bli gold, la ingen jubel lyde i den!
Måtte de som forbanner dagen, forbanne den, de som er rede til å vekke Leviatan.
Måtte dens demringsstjerner bli mørke; la den vente på lys, men det kommer ikke, og la den ikke se morgenrødens øyelokk,
fordi den ikke stengte dørene til mitt morsliv og ikke skjulte møye for mine øyne.
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke idet jeg kom ut fra mors liv?
Hvorfor tok knær imot meg, og hvorfor bryster, så jeg fikk die?
For nå ville jeg ha ligget og vært stille; jeg ville ha sovet, da ville jeg hatt hvile,
med konger og jordens rådgivere, som bygde seg ruiner,
eller med fyrster som hadde gull, de som fylte sine hus med sølv.
Eller som et skjult foster ville jeg ikke vært til, lik barn som aldri så lyset.
Der har de ugudelige opphørt å rase, og der hviler de utmattede.
Sammen har fangene ro; de hører ikke driverens røst.
Liten og stor er der, og slaven er fri fra sin herre.
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som er bitre i sjelen?
dem som venter på døden, men den kommer ikke, og som graver etter den mer enn etter skjulte skatter,
de som gleder seg til jubel, som fryder seg når de finner en grav,
til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt inne?
For før mitt brød kommer mitt sukk, og mine klagerop strømmer som vann.
For det jeg fryktet, har rammet meg, og det jeg gruer for, kommer over meg.
Jeg har ikke fred, jeg har ikke ro, jeg har ikke hvile, og så kommer uro.