Og Job tok igjen opp sin visdomstale og sa:
Så sant Gud lever, han som har tatt min rett fra meg, og Den Allmektige, som har gjort min sjel bitter.
For så lenge min livsånde er i meg, og Guds ånde i min nese,
mine lepper skal ikke tale urett, og min tunge skal ikke tale svik.
Det være langt fra meg å gi dere rett! Inntil jeg utånder, vil jeg ikke la min uskyld vike fra meg.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster meg ikke for noen av mine dager.
La min fiende være som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
For hva er den gudløses håp når Gud avskjærer ham, når han krever hans sjel?
Hører vel Gud hans nødrop når trengsel kommer over ham?
Kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han påkalle Gud til enhver tid?
Jeg vil lære dere om Guds hånd; det som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule.
Se, dere har alle sett det; hvorfor farer dere da med tom tale?
Dette er det ugudelige menneskets lodd hos Gud, og arven som voldsmenn får fra Den Allmektige:
Om hans sønner blir mange, er det for sverdet, og hans etterkommere skal ikke mettes med brød.
De som overlever ham, skal begraves av pest, og hans enker skal ikke gråte.
Om han dynger opp sølv som støv og bereder klær som leire,
han gjør det i stand, men den rettferdige kler seg i det, og den skyldfrie deler sølvet.
Han bygger sitt hus som møllen, som en hytte en vaktmann lager.
Rik legger han seg, men han blir ikke samlet; han åpner øynene, og han er ikke mer.
Redsler innhenter ham som vannmasser; om natten stjeler stormen ham bort.
Østavinden løfter ham, og han farer av sted; den feier ham bort fra hans sted.
Han kaster mot ham og skåner ham ikke; fra hans hånd flykter han i hast.
Man klapper i hendene over ham og piper ham bort fra hans sted.