Hvem er dette som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, han som er så prektig i sin kledning, han som skrider fram i sin veldige kraft? – Det er jeg, som taler rettferd, mektig til å frelse.
Hvorfor er din kledning rød, og dine klær som hos en som tråkker i vinpressen?
Vinpressen har jeg trådt alene, og av folkene var ingen mann med meg. Jeg trådte dem i min vrede og trampet dem i min harme; deres livssaft sprøytet på mine klær, og hele min kledning har jeg tilsølt.
For hevnens dag var i mitt hjerte, og året for mine gjenløste var kommet.
Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp; jeg ble forferdet, og det var ingen som støttet meg. Da brakte min arm meg frelse, og min harme, den holdt meg oppe.
Og jeg trampet ned folkeslag i min vrede, jeg gjorde dem drukne i min harme og lot deres blod renne ned på jorden.
Herrens miskunn vil jeg forkynne, Herrens lovprisninger, etter alt det Herren har gjort mot oss, og den store godhet mot Israels hus, som han har vist dem etter sin barmhjertighet og etter sin rike miskunn.
Han sa: «Sannelig, de er mitt folk, barn som ikke vil svike.» Og han ble en frelser for dem.
I all deres trengsel var han selv i trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin medfølelse gjenløste han dem, og han løftet dem opp og bar dem alle fordums dager.
Men de gjorde opprør og bedrøvet hans Hellige Ånd. Da ble han deres fiende; han selv kjempet imot dem.
Da husket hans folk fordums dager, Moses: Hvor er han som førte dem opp fra havet med sin hjords hyrder? Hvor er han som la sin Hellige Ånd i hans indre?
Han som lot sin herlige arm gå fram ved Moses' høyre hånd, han som kløvde vannet foran dem for å gjøre seg et evig navn,
han som førte dem gjennom dypene, som en hest i ørkenen, så de ikke snublet?
Som buskapen går ned i dalen, ga Herrens Ånd dem hvile. Slik ledet du ditt folk for å gjøre deg et herlig navn.
Sku ned fra himmelen og se fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og ditt velde? Ditt indres dype medfølelse og din barmhjertighet holder seg tilbake fra meg.
For du er vår far, selv om Abraham ikke vet om oss og Israel ikke vedkjenner seg oss. Du, Herren, er vår far; vår gjenløser fra evighet er ditt navn.
Hvorfor lar du oss fare vill fra dine veier, Herre? Hvorfor forherder du vårt hjerte, så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for stammene som er din arv!
Bare en kort stund fikk ditt hellige folk eie landet; våre motstandere har tråkket ned din helligdom.
Vi er fra eldgammel tid blitt som dem du aldri har hersket over, dem som ditt navn ikke er blitt nevnt over. Å, om du ville rive himmelen åpen og stige ned, så fjellene skalv for ditt åsyn!