I det året kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og slepet av kappen hans fylte tempelet.
Serafer sto over ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han.
Og den ene ropte til den andre og sa: «Hellig, hellig, hellig er hærskarenes Herre; hele jorden er full av hans herlighet.»
Og dørstokkenes poster bevet ved røsten fra ham som ropte, og huset ble fylt med røyk.
Da sa jeg: «Ve meg, for jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og midt iblant et folk med urene lepper bor jeg; for mine øyne har sett kongen, hærskarenes Herre.»
Da fløy en av serafene bort til meg, og i hånden hadde han en glødende stein som han med en tang hadde tatt fra alteret.
Og han rørte ved min munn med den og sa: «Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.»
Da hørte jeg Herrens røst si: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Da sa jeg: «Se, her er jeg, send meg!»
Og han sa: Gå og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke; og se og se, men skjønn ikke!
Gjør dette folkets hjerte sløvt, gjør dets ører tunge og klin dets øyne til, så det ikke ser med sine øyne, ikke hører med sine ører, ikke forstår med sitt hjerte og ikke vender om og blir leget.
Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre?» Og han sa: «Inntil byene er lagt øde, uten innbyggere, og husene står uten mennesker, og jorden blir liggende øde, en ødemark.»
Og Herren skal drive menneskene langt bort, og forlattheten blir stor midt i landet.
Og er det ennå en tiendedel igjen i det, skal også den bli fortært på ny. Men som en terebinte eller en eik, der stubben står igjen når de felles, slik er hellig sæd dens stubbe.