Hvem trodde vårt budskap? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?
Han skjøt opp som en spire for hans åsyn, som en rot fra tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet; vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi fant behag i ham.
Foraktet og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom; som en man skjuler ansiktet for, var han foraktet, og vi aktet ham ikke.
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre smerter har han båret; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble gjennomboret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen for vår fred lå på ham, og ved hans sår har vi fått legedom.
Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot vår alles misgjerning ramme ham.
Han ble undertrykt, og han bøyde seg, men han åpnet ikke sin munn. Lik et lam som føres til slakting, og lik en sau som tier foran dem som klipper den, og han åpnet ikke sin munn.
Fra trengsel og dom ble han tatt bort. Og hvem i hans samtid tenkte på at han ble avskåret fra de levendes land? For mitt folks overtredelse rammet plagen ham.
Man ga ham hans grav blant ugudelige, og hos en rik i hans død, fordi han ikke hadde gjort vold, og det var ikke svik i hans munn.
Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom. Når hans sjel bærer fram et skyldoffer, skal han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skal ha fremgang ved hans hånd.
Etter sin sjels møye skal han se og mettes; ved sin kunnskap skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.
Derfor vil jeg gi ham del blant de mange, og med de mektige skal han dele bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Han bar manges synd og gikk i forbønn for overtrederne.