Ve deg, du ødelegger, som selv ikke er blitt ødelagt, du sviker, som ingen har sveket! Når du har fullført din ødeleggelse, skal du ødelegges; når du har gjort ende på ditt svik, skal de svike deg.
Herre, vær oss nådig! Vi venter på deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vår frelse i nødens tid!
For braket flykter folkene; når du reiser deg, spres folkeslagene.
Og deres bytte skal sankes, slik gresshoppene sanker; som når gresshopper stormer fram, kaster man seg over det.
Opphøyd er Herren, for han bor i det høye; han fyller Sion med rett og rettferdighet.
Og tryggheten i dine tider skal være en rikdom av frelse, visdom og kunnskap; frykten for Herren er hans skatt.
Se, deres helter skriker der ute, fredsbudene gråter bittert.
Allfarveiene ligger øde, den veifarende er borte. Han har brutt pakten, foraktet byene, han akter ikke noe menneske.
Landet sørger og sykner hen, Libanon står skamfull og visner; Saron er blitt som en steppe, og Basan og Karmel ryster løvet av seg.
Nå vil jeg stå opp, sier Herren, nå vil jeg opphøye meg, nå vil jeg heve meg.
Dere unnfanger strå og føder halm; pusten deres er en ild som skal fortære dere.
Og folkeslagene skal bli brent til kalk, som avskårne torner skal de brenne opp i ild.
Hør, dere som er langt borte, hva jeg har gjort, og kjenn, dere som er nær, min styrke!
Syndere på Sion skjelver, skjelving har grepet de gudløse: Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild? Hvem av oss kan bo ved evige bål?
Den som vandrer i rettferd og taler oppriktig, som forakter vinning fra undertrykkelse, som ryster sine hender så de ikke tar imot bestikkelse, som stopper sitt øre for ikke å høre om blodråd, og som lukker sine øyne for ikke å se på det onde.
Han skal bo på høye steder, klippeborger er hans vern; hans brød blir gitt ham, hans vann er sikkert.
Dine øyne skal skue kongen i hans skjønnhet; de skal se et vidstrakt land.
Ditt hjerte skal grunne på redselen: Hvor er skriveren? Hvor er veieren? Hvor er han som teller tårnene?
Det trossige folket skal du ikke lenger se, folket med et språk så dypt at det ikke kan forstås, med en stammende tunge uten forstand.
Se på Sion, våre høytiders by! Dine øyne skal se Jerusalem, en fredfull bolig, et telt som ikke skal flyttes; dets plugger skal aldri rykkes opp, og ingen av dets snorer skal rives over.
For der er Herren den mektige for oss, et sted med brede elver og strømmer; der skal ingen roskute gå, og intet mektig skip skal fare over det.
For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge; det er han som skal frelse oss.
Dine tau henger slakke, de holder ikke masten stødig, de spenner ikke ut seilet. Da deles bytte i overflod, selv de lamme røver bytte.
Og ingen innbygger skal si: «Jeg er syk.» Folket som bor der, har fått sin misgjerning tilgitt.