Så sier Herren: Se, jeg vekker en ødeleggende vind mot Babel og mot innbyggerne i Leb-Kamai.
Og jeg sender fremmede mot Babel, og de skal kaste henne som korn og tømme landet hennes; for de skal falle over henne fra alle kanter på ulykkens dag.
Mot ham som spenner sin bue, skal bueskytteren spenne sin bue, og mot ham som reiser seg i sin brynje. Skån ikke hennes unge menn, slå hele hennes hær med bann!
Og drepte skal falle i kaldeernes land, og de gjennomborede på dets gater.
For Israel og Juda er ikke forlatt som enker av sin Gud, av hærskarenes Herre, enda deres land er fullt av skyld mot Israels Hellige.
Flykt ut fra Babels midte, og la enhver berge sitt liv! Bli ikke utryddet i hennes misgjerning! For dette er hevnens tid for Herren; han yter henne gjengjeld.
Et gullbeger var Babel i Herrens hånd, det gjorde hele jorden drukken. Av vinen hennes drakk folkene, derfor raser folkene.
Brått falt Babel og ble knust. Jamre over henne! Hent balsam for hennes smerte, kanskje hun kan leges.
Vi ville helbrede Babel, men hun ble ikke helbredet. Forlat henne, og la oss dra hver til sitt land! For dommen over henne når til himmelen, den hever seg helt til skyene.
Herren har ført vår rettferdige sak fram i lyset. Kom, la oss fortelle i Sion om Herrens, vår Guds gjerning!
Gjør pilene blanke, grip skjoldene! Herren har vakt mederkongenes ånd; for hans plan er rettet mot Babel for å ødelegge den. For det er Herrens hevn, hevnen for hans tempel.
Løft banner mot Babels murer, forsterk vakten, sett ut vaktposter, gjør klar bakholdet! For Herren har både planlagt og satt i verk det han har talt mot Babels innbyggere.
Du som bor ved store vann, rik på skatter, din ende er kommet, målet for din vinning.
Hærskarenes Herre har svoret ved seg selv: Sannelig, jeg skal fylle deg med mennesker som gresshopper, og de skal stemme i et seiersrop over deg.
Han skapte jorden ved sin kraft, han grunnfestet verden ved sin visdom, og ved sin innsikt spente han ut himmelen.
Når han lar sin røst lyde, bruser vannene i himmelen; han lar skyer stige opp fra jordens ende, han gjør lyn til regnet og fører vinden ut fra sine forrådskamre.
Hvert menneske er uforstandig, uten kunnskap; hver gullsmed blir til skamme ved sitt utskårne bilde, for hans støpte bilde er løgn, og det er ingen ånd i dem.
De er tomhet, et verk til spott; i sin hjemsøkelsestid skal de gå til grunne.
Ikke som disse er Jakobs del, for han er den som former alt, og stammen som er hans arv; hærskarenes Herre er hans navn.
Du er min stridshammer, mitt krigsvåpen. Med deg knuser jeg folkeslag, og med deg ødelegger jeg kongeriker.
Med deg knuser jeg hest og rytter, og med deg knuser jeg vogn og kjører.
Med deg knuser jeg mann og kvinne, og med deg knuser jeg gammel og ung, og med deg knuser jeg yngling og jomfru.
Med deg knuser jeg hyrde og hjord, med deg knuser jeg bonde og oksespann, med deg knuser jeg stattholdere og landshøvdinger.
Men jeg skal gjengjelde Babel og alle som bor i Kaldea all den ondskap de har gjort mot Sion, for øynene deres, sier Herren.
Se, jeg er imot deg, du ødeleggende fjell, sier Herren, du som ødelegger hele jorden. Jeg vil strekke ut min hånd mot deg, rulle deg ned fra klippene og gjøre deg til et utbrent fjell.
Ingen skal ta stein fra deg til hjørnestein eller stein til grunnvoll, for til evige ødemarker skal du bli, sier Herren.
Løft banner i landet, støt i horn blant folkene, innvi folkeslag til kamp mot henne! Kall sammen mot henne rikene Ararat, Minni og Asjkenas; utnevn en hærfører mot henne, før fram hester som bustete gresshopper!
Innvi folkeslag til kamp mot henne: Medias konger, dets stattholdere og alle dets landshøvdinger, og hele det landet han råder over.
Jorden ryster og vrir seg, for Herrens planer mot Babel står fast: å gjøre Babels land til en ødemark der ingen bor.
Babels krigere har holdt opp å kjempe, de sitter i borgene. Deres styrke er tørket inn, de er blitt til kvinner. De har satt fyr på hennes boliger, hennes bommer er brutt.
Løper løper mot løper, og bud mot bud, for å melde Babels konge at byen hans er inntatt fra ende til annen.
Vadestedene er inntatt, og sivmyrene har de brent opp med ild, og stridsmennene er grepet av skrekk.
For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Babels datter er som en treskeplass på den tid den tråkkes; ennå en liten stund, så kommer høstens tid for henne.
Nebukadnesar, Babels konge, har fortært meg, han har knust meg; han har satt meg bort som et tomt kar. Han har slukt meg som et sjøuhyre, fylt sin buk med mine herligheter og drevet meg bort.
«Min vold og mitt kjød over Babel», sier hun som bor i Sion. «Og mitt blod over Kaldeas innbyggere», sier Jerusalem.
Derfor sier Herren: Se, jeg fører din sak og fullbyrder din hevn. Jeg tørker ut hennes hav og gjør hennes kilde tørr.
Og Babel skal bli til grushauger, en bolig for sjakaler, til forferdelse og spott, så ingen bor der.
Sammen brøler de som unge løver, de knurrer som løveunger.
Når de er opphetet, vil jeg holde et drikkelag for dem og gjøre dem drukne, så de jubler og sover en evig søvn og ikke våkner, sier Herren.
Jeg vil føre dem ned som lam til slakting, som værer sammen med bukker.
Hvor Sjesjak er blitt inntatt, og all jordens pris er blitt grepet! Hvor Babel er blitt til en forferdelse blant folkeslagene!
Havet har steget opp over Babel; hun er dekket av dets bølgers brus.
Hennes byer er blitt til en ødemark, et tørt land og en steppe, et land som ingen mann bor i, og som intet menneskebarn drar gjennom.
Jeg hjemsøker Bel i Babel og drar det han har slukt, ut av hans munn. Folkeslag skal ikke lenger strømme til ham; også Babels mur er falt.
Dra ut fra hennes midte, mitt folk, og redd hver mann sitt liv fra Herrens brennende vrede!
Og la ikke deres hjerte bli svakt, og vær ikke redde for det ryktet som høres i landet. Det ene året kommer et rykte, og året etter et annet rykte; det er vold i landet, og hersker står mot hersker.
Derfor, se, dager kommer da jeg skal hjemsøke Babels utskårne bilder; hele hennes land skal bli til skamme, og alle hennes drepte skal falle i hennes midte.
Himmel og jord og alt som er i dem skal juble over Babel, for fra nord skal ødeleggerne komme over henne, sier Herren.
Også Babel skal falle for de drepte i Israel; også for Babel har de drepte over hele jorden falt.
Dere som har unnsluppet sverdet, dra av sted, stans ikke! Kom Herren i hu fra det fjerne, og la Jerusalem stige opp i deres hjerte.
Vi er blitt til skamme, for vi har hørt hån; vanære har dekket våre ansikter, for fremmede er kommet inn i helligdommene i Herrens hus.
Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da jeg hjemsøker hennes gudebilder, og i hele hennes land skal sårede stønne.
Selv om Babel stiger opp til himmelen, og selv om hun befester sin styrke i det høye, skal det fra meg komme ødeleggere over henne, sier Herren.
Lyden av et skrik fra Babel, og et stort sammenbrudd fra kaldeernes land.
For Herren herjer Babel og gjør ende på hennes store røst; deres bølger bruser som store vann, larmen av deres røst lyder.
For over henne, over Babel, kommer en ødelegger; hennes krigere blir fanget, buene deres blir knust. For Herren er en gjengjeldelsens Gud, han skal sannelig gjengjelde.
Og jeg vil gjøre hennes fyrster og vismenn, hennes stattholdere og landshøvdinger og hennes krigere drukne, og de skal sove en evig søvn og ikke våkne, sier Kongen – hærskarenes Herre er hans navn.
Så sier hærskarenes Herre: Babels brede murer skal rives helt ned til grunnen, og de høye portene skal brennes opp med ild. Folkene strever for ingenting, og folkeslagene sliter seg ut for ilden; de blir utmattet.
Ordet som profeten Jeremia befalte Seraja, sønn av Neria, sønn av Mahseja, da han dro til Babel sammen med Sidkia, Judas konge, i hans fjerde regjeringsår. Og Seraja var kvartermester.
Jeremia skrev ned all ulykken som skulle komme over Babel, i én bok, alle disse ordene som er skrevet mot Babel.
Og Jeremia sa til Seraja: «Når du kommer til Babel, så se til at du leser opp alle disse ordene.»
Og du skal si: Herre, du har talt mot dette stedet for å utrydde det, så ingen skal bo der, verken mennesker eller dyr, for det skal bli til evige ødemarker.
Og når du er ferdig med å lese opp denne boken, skal du binde en stein til den og kaste den midt ut i Eufrat.
Og du skal si: Slik skal Babel synke og ikke reise seg igjen på grunn av den ulykken jeg fører over henne, og de skal bli utmattet. Her ender Jeremias ord.