Om du vender om, Israel, sier Herren, da skal du vende tilbake til meg. Og om du fjerner dine vederstyggeligheter fra mitt åsyn, skal du ikke flakke omkring.
Og sverger du: «Så sant Herren lever» i sannhet, i rett og i rettferdighet, da skal folkeslag velsigne seg i ham, og i ham skal de rose seg.
For så sier Herren til Judas menn og til Jerusalem: Bryt dere nybrott, og så ikke blant torner!
Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, dere Judas menn og Jerusalems innbyggere, så ikke min harme farer ut som ild og brenner uten at noen slukker, for deres onde gjerningers skyld.
Kunngjør i Juda og forkynn i Jerusalem, og si: Blås i horn i landet! Rop med full røst og si: Samle dere, og la oss dra inn i festningsbyene!
Løft opp et banner mot Sion! Søk tilflukt, stans ikke! For jeg bringer ulykke fra nord og stor ødeleggelse.
En løve har steget opp fra sitt kratt, og en folkeødelegger har brutt opp og dratt ut fra sitt sted for å gjøre ditt land til en ødemark; byene dine skal legges øde, så ingen bor der.
Derfor, omgjord dere med sekk, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
Og på den dagen, sier Herren, skal kongens hjerte og fyrstenes hjerte svikte; prestene skal forferdes, og profetene skal stå lamslått.
Da sa jeg: Akk, Herre Gud! Sannelig har du ført dette folket og Jerusalem bak lyset da du sa: «Fred skal dere ha», og nå har sverdet nådd helt til sjelen.
På den tiden skal det sies til dette folket og til Jerusalem: En brennende vind fra de bare høydene i ørkenen blåser mot mitt folks datter, ikke til å kaste og ikke til å rense.
En vind, for kraftig til slikt, kommer til meg; nå vil også jeg tale dommer over dem.
Se, som skyer stiger han opp, og som en stormvind er hans vogner; hans hester er raskere enn ørner. Ve oss, for vi er ødelagt!
Tvett ditt hjerte for ondskap, Jerusalem, så du kan bli frelst. Hvor lenge skal dine onde tanker dvele i ditt indre?
For en røst forkynner fra Dan og kunngjør ulykke fra Efraims fjell.
Kunngjør for folkeslagene, se! La det høres mot Jerusalem: Beleirere kommer fra et fjernt land, og de lar sin røst lyde mot byene i Juda.
Som markvoktere leirer de seg mot henne rundt omkring, for mot meg har hun vært gjenstridig, sier Herren.
Din vei og dine gjerninger har voldt deg dette. Dette er din ondskap, for den er bitter, for den når helt inn til ditt hjerte.
Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte! Mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie. For lyden av horn har du hørt, min sjel, krigsropet.
Ruin på ruin blir ropt ut, for hele landet er herjet. Brått er mine telt ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
Hvor lenge skal jeg se banneret, høre lyden av hornet?
For mitt folk er dåraktig, meg kjenner de ikke. De er uvettige barn, og de har ikke forstand. De er vise til å gjøre det onde, men å gjøre det gode skjønner de ikke.
Jeg så jorden, og se, den var øde og tom; og jeg så mot himmelen, og dens lys var borte.
Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv.
Jeg så, og se, det fantes ikke et menneske, og alle himmelens fugler var flyktet.
Jeg så, og se: Det fruktbare landet var en ørken, og alle dets byer var revet ned for Herrens åsyn, for hans brennende vrede.
For så sier Herren: En ødemark skal hele landet bli, men jeg vil ikke gjøre helt ende på det.
Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe mørkne; for jeg har talt, jeg har besluttet det; jeg angrer ikke og vil ikke vende om fra det.
For larmen av ryttere og bueskyttere flykter hver by; de går inn i de tette skogene og stiger opp på klippene. Hver by er forlatt, og ikke et menneske bor i dem.
Og du, du herjede, hva vil du gjøre? Om du kler deg i skarlagen, om du pryder deg med gullsmykker, om du gjør øynene store med sminke – forgjeves gjør du deg vakker. Dine elskere forakter deg, de søker ditt liv.
For jeg hører et rop som fra en fødende kvinne, en angst som hos en som føder sitt første barn – ropet fra Sions datter, hun som gisper etter pusten og strekker ut sine hender: «Ve meg, for min sjel segner om foran morderne!»