Så sa Herren til meg: «Gå og kjøp deg et linbelte og legg det om lendene dine, men la det ikke komme i vann.»
Og jeg kjøpte beltet etter Herrens ord og la det om mine lender.
Og Herrens ord kom til meg for annen gang, og det lød:
Ta beltet du kjøpte, det som er om dine lender, og stå opp, gå til Eufrat og skjul det der i en bergkløft.
Og jeg gikk og skjulte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg.
Og det skjedde etter mange dager at Herren sa til meg: Stå opp, gå til Eufrat og hent derfra beltet som jeg befalte deg å skjule der.
Og jeg gikk til Eufrat og gravde, og tok beltet fra det stedet der jeg hadde skjult det. Og se, beltet var ødelagt; det dugde ikke til noe.
Og Herrens ord kom til meg, og han sa:
Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas overmot og Jerusalems store overmot.
Dette onde folket, som nekter å høre på mine ord, som vandrer i sitt hjertes stivsinn og går etter andre guder for å tjene dem og tilbe dem, skal bli som dette beltet, som ikke duger til noe.
For likesom beltet fester seg til en manns lender, slik har jeg festet hele Israels hus og hele Judas hus til meg, sier Herren, for at de skulle være mitt folk og være meg til navn, til pris og til pryd. Men de hørte ikke.
Og du skal si dette ordet til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver vinkrukke skal fylles med vin. Og de skal si til deg: Vet vi ikke så vel at hver vinkrukke skal fylles med vin?
Da skal du si til dem: Så sier Herren: Se, jeg fyller alle som bor i dette landet, og kongene som sitter på Davids trone, og prestene og profetene og alle Jerusalems innbyggere, med drukkenskap.
Og jeg vil knuse dem, den ene mot den andre, både fedre og sønner sammen, sier Herren. Jeg vil ikke skåne, ikke spare og ikke forbarme meg; jeg skal ødelegge dem.
Hør og gi akt, vær ikke hovmodige, for Herren har talt.
Gi Herren deres Gud ære før han lar det mørkne, og før føttene deres snubler på skumringsfjellene. Dere venter på lys, men han gjør det til dødsskygge og lar det bli til tykt mørke.
Men hvis dere ikke vil høre på det, skal min sjel gråte i det skjulte over hovmodet; mitt øye skal gråte sårt og la tårene strømme, for Herrens hjord er ført bort i fangenskap.
Si til kongen og til dronningmoren: Sett dere lavt, for deres praktfulle krone er falt fra deres hoder.
Byene i Negev er stengt, og ingen åpner dem. Juda er ført i eksil, hele Juda, bortført til siste mann.
Løft øynene og se dem som kommer fra nord! Hvor er hjorden som ble gitt deg, dine herlige sauer?
Hva vil du si når han setter over deg dem du selv har lært opp til å være dine fortrolige venner, som ledere? Vil ikke rier gripe deg som en fødende kvinne?
Og om du sier i ditt hjerte: «Hvorfor har dette rammet meg?» – på grunn av dine mange misgjerninger er skjørtene dine blottet, dine hæler utsatt for vold.
Kan en kusjitt skifte sin hud, eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er lært å gjøre ondt.
Jeg vil spre dem som strå som fyker av sted for ørkenens vind.
Dette er din lodd, din tilmålte del fra meg, sier Herren, fordi du har glemt meg og satt din lit til løgn.
Også jeg vil løfte skjørtet ditt opp over ansiktet ditt, så din skam blir sett.
Dine ekteskapsbrudd og din vrinsking, din skamløse utukt; på haugene ute på marken har jeg sett dine vederstyggeligheter. Ve deg, Jerusalem! Du blir ikke ren – hvor lenge ennå?