Så hendte det en dag at Jonatan, Sauls sønn, sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden!» Men han fortalte det ikke til sin far.
Saul holdt til i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron, og folket som var med ham, var omkring seks hundre mann.
Og Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan var gått.
Mellom skarene som Jonatan søkte å gå igjennom for å komme over til filisternes forpost, var det en klippetann på den ene siden og en klippetann på den andre siden. Den ene het Boses, og den andre het Sene.
Den ene klippespissen reiste seg i nord, midt imot Mikmas, og den andre i sør, midt imot Geba.
Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: «Kom, la oss gå over til forposten til disse uomskårne. Kanskje Herren vil handle for oss, for ingenting hindrer Herren i å frelse, enten det er ved mange eller ved få.»
Da sa våpenbæreren hans til ham: «Gjør alt som er i ditt hjerte! Gå i vei! Se, jeg er med deg, som ditt eget hjerte.»
Da sa Jonatan: «Se, vi går over til mennene og viser oss for dem.»
Hvis de sier slik til oss: «Stå stille til vi når fram til dere!» – da blir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem.
Men hvis de sier slik: «Kom opp til oss!» – da går vi opp, for Herren har gitt dem i vår hånd. Dette skal være tegnet for oss.
Da de to viste seg for filisternes forpost, sa filisterne: «Se, hebreere kommer ut av hulene der de hadde gjemt seg.»
Mennene på forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans og sa: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe!» Da sa Jonatan til våpenbæreren sin: «Stig opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.»
Så kløv Jonatan opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans fulgte etter ham. De falt foran Jonatan, og våpenbæreren hans drepte dem etter ham.
Det første mannefallet Jonatan og våpenbæreren hans forårsaket, var på omkring tjue mann, på en strekning som en halv fure på et dagsverk jord.
Da oppsto det redsel i leiren, på marken og blant alt folket; også forposten og herjeflokken skalv. Jorden skalv, og det ble en redsel fra Gud.
Og Sauls vaktposter i Gibea i Benjamin så, og se, hopen smeltet bort og fór hit og dit.
Da sa Saul til folket som var med ham: «Hold mønstring og se hvem som har gått fra oss.» De holdt mønstring, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.
Da sa Saul til Ahia: «Bring hit Guds ark!» For Guds ark var den dagen hos Israels barn.
Mens Saul talte til presten, ble larmen i filisternes leir stadig større. Da sa Saul til presten: «Trekk hånden din tilbake!»
Saul og alt folket som var med ham, samlet seg og kom til striden. Og se, hver manns sverd var vendt mot sin neste; det var en meget stor forvirring.
Og de hebreerne som tidligere hadde vært hos filistrene, og som hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, de gikk også over for å være med Israel, de som var med Saul og Jonatan.
Og alle Israels menn som hadde skjult seg i Efraim-fjellene, hørte at filisterne flyktet, og også de satte etter dem i striden.
Slik frelste Herren Israel den dagen, og striden dro forbi Bet-Aven.
Israels menn var hardt presset den dagen. Saul tok folket i ed og sa: «Forbannet være den mann som spiser mat før aftenen, før jeg har fått hevnet meg på mine fiender!» Og ingen i hele folket smakte mat.
Og hele folket kom inn i skogen, og det var honning på marken.
Da folket kom inn i skogen, se, der var en strøm av honning; men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far tok folket i ed. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da ble øynene hans klare.
Da tok en mann av folket til orde og sa: «Din far lot folket sverge en streng ed og sa: Forbannet være den mann som spiser mat i dag!» Og folket var utmattet.
Da sa Jonatan: «Min far har ført ulykke over landet. Se bare hvor klare øynene mine er blitt fordi jeg smakte litt av denne honningen.»
Hvor mye mer om folket i dag virkelig hadde spist av byttet fra sine fiender, det de fant! For nå er ikke mannefallet blant filisterne blitt stort.
Den dagen slo de filisterne fra Mikmas til Ajjalon, og folket ble meget utmattet.
Og folket kastet seg over byttet; de tok småfe, storfe og kalver og slaktet dem på jorden, og folket åt med blodet i.
Da meldte de til Saul og sa: «Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blodet i.» Han sa: «Dere har handlet troløst! Velt en stor stein hit til meg i dag.»
Så sa Saul: «Spre dere blant folket og si til dem: Bring hit til meg, hver mann sin okse og hver mann sin sau, og slakt dem her og spis, så dere ikke synder mot Herren ved å spise med blodet i.» Da førte hele folket fram, hver mann sin okse med sin egen hånd den natten, og de slaktet dem der.
Så bygde Saul et alter for Herren; det var det første alteret han bygde for Herren.
Da sa Saul: «La oss dra ned etter filisterne i natt og plyndre blant dem til morgenlyset, og ikke la en eneste mann bli igjen blant dem.» De svarte: «Gjør alt det som er godt i dine øyne.» Men presten sa: «La oss tre fram her for Gud.»
Så spurte Saul Gud: «Skal jeg dra ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd?» Men han svarte ham ikke den dagen.
Da sa Saul: «Trå fram hit, alle folkets høvdinger, og få vite og se hva denne synden i dag skyldes.»
For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Om det så er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham.
Da sa han til hele Israel: «Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal være på den andre siden.» Folket sa til Saul: «Gjør det som er godt i dine øyne.»
Da sa Saul til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og Jonatan og Saul ble tatt ut, mens folket gikk fri.
Da sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn.» Og Jonatan ble pekt ut.
Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort!» Jonatan fortalte ham det og sa: «Jeg smakte sannelig litt honning på enden av staven jeg hadde i hånden. Her er jeg, jeg må dø.»
Da sa Saul: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og enda mer! Du skal sannelig dø, Jonatan!»
Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har utrettet denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal ikke et hår fra hans hode falle til jorden, for med Gud har han gjort dette i dag.» Slik løste folket ut Jonatan, og han døde ikke.
Så dro Saul opp og sluttet å forfølge filisterne, og filisterne dro til sitt eget sted.
Da Saul hadde tatt kongedømmet over Israel, førte han krig mot alle sine fiender rundt omkring: mot Moab, mot Ammons barn, mot Edom, mot kongene i Soba og mot filisterne. Overalt hvor han vendte seg, seiret han.
Han utførte storverk og slo amalekittene, og han utfridde Israel fra hånden til dem som plyndret dem.
Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Av hans to døtre het den eldste Merab og den yngste Mikal.
Sauls kone het Ahinoam, datter av Ahimaas, og hans hærfører het Abner, sønn av Ner, Sauls onkel.
Kisj, Sauls far, og Ner, Abners far, var sønner av Abiel.
Krigen mot filisterne var hard alle Sauls dager. Og hver gang Saul så en mektig kriger eller en tapper mann, tok han ham til seg.