I den tolvte måneden, det er måneden adar, på den trettende dagen, da kongens ord og forordning skulle iverksettes – på den dagen da jødenes fiender hadde håpet å få makt over dem – da snudde det seg slik at jødene selv fikk makt over dem som hatet dem.
Jødene samlet seg i byene sine i alle kong Ahasverus’ provinser for å legge hånd på dem som søkte deres ulykke. Og ingen kunne stå imot dem, for frykt for dem var falt over alle folkene.
Og alle fyrstene i provinsene, satrapene, stattholderne og de som utførte kongens arbeid, støttet jødene, for frykt for Mordekai var falt over dem.
For Mordekai var stor i kongens hus, og ryktet om ham gikk ut i alle provinsene, for mannen Mordekai ble stadig større.
Så slo jødene alle sine fiender med sverd, drap og undergang, og de gjorde som de ville med dem som hatet dem.
I borgen Susa drepte og tilintetgjorde jødene fem hundre mann.
Og Parsjandata og Dalfon og Aspata,
og Porata og Adalja og Aridata,
og Parmasjta og Arisai og Aridai og Vajezata,
de ti sønnene til Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende, drepte de; men på byttet la de ikke sin hånd.
Samme dag kom tallet på dem som var drept i borgen Susa, fram for kongen.
Da sa kongen til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og utryddet fem hundre mann og Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i de øvrige av kongens provinser! Hva er din bønn? Den skal gis deg. Og hva er ditt ønske videre? Det skal bli gjort.»
Ester sa: «Dersom det synes kongen godt, la det også i morgen bli tillatt for jødene i Susa å gjøre etter dagens forordning, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen.»
Kongen bød at det skulle gjøres slik. Et påbud ble utstedt i Susa, og Hamans ti sønner ble hengt.
Jødene i Susa samlet seg også på den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i Susa, men på byttet la de ikke sin hånd.
De øvrige jødene i kongens provinser samlet seg også og forsvarte sitt liv. De fikk ro for sine fiender og drepte syttifem tusen av dem som hatet dem, men på byttet la de ikke sin hånd.
Dette skjedde på den trettende dagen i måneden adar. På den fjortende dagen i samme måned hvilte de, og de gjorde den til en dag med gjestebud og glede.
Men jødene i Susa samlet seg både på den trettende og på den fjortende dagen i måneden, og på den femtende dagen hvilte de og gjorde den til en dag med gjestebud og glede.
Derfor gjør jødene på landet – de som bor i landsbyene – den fjortende dagen i måneden adar til en dag med glede, gjestebud og høytid, og de sender matgaver til hverandre.
Mordekai skrev ned disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus' provinser, nær og fjern,
for å pålegge dem at de år etter år skulle feire den fjortende dagen i måneden adar og den femtende dagen i samme måned.
Som de dager da jødene fikk hvile fra sine fiender, og den måneden som ble vendt for dem fra sorg til glede og fra klage til en festdag, skulle de gjøre dem til dager med gjestebud og glede, med sending av matgaver til hverandre og gaver til de fattige.
Og jødene tok på seg det de hadde begynt å gjøre, og det Mordekai hadde skrevet til dem.
For Haman, sønn av Hammedata, agagitten, alle jøders fiende, hadde lagt planer mot jødene for å utrydde dem, og han hadde kastet pur – det er lodd – for å forvirre dem og utrydde dem.
Men da hun trådte fram for kongen, befalte han i et brev at hans onde plan, som han hadde lagt mot jødene, skulle vende tilbake på hans eget hode; og de hengte ham og sønnene hans i galgen.
Derfor kalte de disse dagene purim, etter navnet på pur. Derfor, på grunn av alle ordene i dette brevet, og hva de hadde sett angående dette, og hva som hadde hendt dem,
fastsatte og påtok jødene seg, for seg selv, sine etterkommere og alle som sluttet seg til dem, at de aldri skulle unnlate å feire disse to dagene, slik det var skrevet og til den fastsatte tiden, år etter år.
Og disse dagene skal minnes og feires i hver generasjon, i hver slekt, i hver provins og i hver by. Og disse purimdagene skal aldri opphøre blant jødene, og minnet om dem skal aldri ta slutt hos deres etterkommere.
Dronning Ester, datter av Abihajil, og jøden Mordekai skrev med all sin myndighet for å stadfeste dette andre brevet om purim.
Og han sendte brev til alle jødene i de hundre og tjuesju provinsene i Ahasverus' rike, med ord om fred og sannhet,
for å stadfeste disse purimdagene til deres fastsatte tider, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde fastsatt for dem, og slik de hadde fastsatt for seg selv og sine etterkommere, med ordene om fastene og deres klagerop.
Og Esters påbud stadfestet disse ordene om purim, og det ble skrevet ned i boken.