Så kom kongen og Haman for å drikke med dronning Ester.
Og kongen sa til Ester også den andre dagen, ved vinfesten: «Hva er din bønn, dronning Ester? Den skal bli gitt deg. Og hva er ditt ønske? Inntil halve riket, og det skal bli gjort.»
Da svarte dronning Ester og sa: «Om jeg har funnet nåde i dine øyne, konge, og om det synes kongen godt, så la mitt liv bli gitt meg på min bønn, og mitt folk på mitt ønske.
For vi er solgt, jeg og mitt folk, til å utryddes, drepes og tilintetgjøres. Hadde vi bare blitt solgt som slaver og slavekvinner, ville jeg ha tiet, for motstanderen kan ikke oppveie kongens tap.»
Da talte kong Ahasverus og sa til dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han som har dristet seg til å gjøre slik?»
Ester sa: «En motstander og fiende, denne onde Haman!» Da ble Haman skrekkslagen foran kongen og dronningen.
Kongen reiste seg i sin harme fra vingjestebudet og gikk ut i slottshagen. Men Haman ble stående for å be dronning Ester om sitt liv, for han så at ulykken var fast besluttet mot ham fra kongen.
Da kongen vendte tilbake fra slottshagen til huset der drikkelaget var, lå Haman over benken som Ester satt på. Da sa kongen: «Vil han til og med forgripe seg på dronningen her i huset, i mitt eget nærvær?» Knapt var ordet gått ut av kongens munn, før de tildekket Hamans ansikt.
Da sa Harbona, en av evnukkene som sto foran kongen: «Se, ved Hamans hus står også galgen som Haman har laget for Mordekai, han som talte vel til beste for kongen; den er femti alen høy.» Da sa kongen: «Heng ham i den!»
Så hengte de Haman i galgen som han hadde reist for Mordekai, og kongens vrede la seg.