I det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det sa:
Menneskesønn, stem i en klagesang over Farao, Egypts konge, og si til ham: Du lignet en ungløve blant folkeslagene, men du var som et sjøuhyre i havene. Du brøt fram i elvene dine, grumset til vannet med føttene dine og trampet elvene deres.
Så sier Herren Gud: Jeg vil bre ut mitt garn over deg med en forsamling av mange folk, og de skal dra deg opp i min not.
Jeg vil kaste deg på land, slenge deg ut på marken. Jeg vil la alle himmelens fugler slå seg ned på deg, og jeg vil mette alle jordens dyr med deg.
Jeg legger ditt kjød på fjellene og fyller dalene med ditt åtsel.
Jeg vil vanne landet der du svømmer, med ditt blod helt opp til fjellene, og bekkefarene skal fylles av deg.
Når jeg slukker deg, vil jeg dekke til himmelen og formørke dens stjerner. Solen vil jeg dekke med en sky, og månen skal ikke la sitt lys skinne.
Alle skinnende lys på himmelen vil jeg formørke over deg, og jeg vil legge mørke over ditt land, sier Herren Gud.
Jeg vil uroe hjertet til mange folkeslag når jeg fører din undergang ut blant folkene, til land som du ikke kjenner.
Jeg vil gjøre mange folkeslag forferdet over deg, og deres konger skal gyse av redsel over deg når jeg svinger mitt sverd foran ansiktet deres; og de skal skjelve hvert øyeblikk, hver for sitt liv, den dagen du faller.
For så sier Herren Gud: Babels konges sverd skal komme over deg.
Ved helters sverd vil jeg la din mengde falle – de er alle de grusomste blant folkeslagene. De skal herje Egypts stolthet, og hele dens mengde skal utryddes.
Og jeg vil utrydde alt dets kveg ved de mange vann; ingen menneskefot skal lenger grumse dem til, og ingen dyreklov skal grumse dem til.
Da lar jeg vannet deres klarne, og elvene deres lar jeg flyte som olje, sier Herren Gud.
Når jeg gjør Egypts land til en ødemark, og landet blir lagt øde og tømt for alt som fyller det, når jeg slår alle som bor der, da skal de kjenne at jeg er Herren.
Dette er en klagesang, og de skal klage den; folkenes døtre skal klage den. Over Egypt og over hele dets larmende mengde skal de klage den, sier Herren Gud.
I det tolvte året, på den femtende dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det sa:
Menneskesønn, syng en klagesang over Egypts larmende mengde, og før den ned, både den og de mektige folkeslags døtre, til jorden der nede, sammen med dem som farer ned i graven.
Hvem overgår du i skjønnhet? Far ned og legg deg blant de uomskårne!
Midt blant sverdslagne skal de falle. Sverdet er gitt; slep henne bort og alle hennes skarer!
De mektigste blant kjempene skal tale til ham og hans hjelpere midt ut fra dødsriket: «De har steget ned, de ligger der, de uomskårne, drept med sverd.»
Der er Assur og hele hans skare, rundt ham er hans graver; alle er de drept, de som falt for sverdet.
Hans graver er lagt innerst i avgrunnen, og hans skare er rundt omkring hans grav; alle er de drept, de har falt for sverd, de som satte skrekk i de levendes land.
Der er Elam med hele sin larmende mengde rundt sin grav; alle er de drept, falt for sverd. Som uomskårne fór de ned til jordens dyp, de som spredte sin skrekk i de levendes land; de bærer sin skam sammen med dem som farer ned i graven.
Midt blant de drepte la de et leie for ham med hele hans larmende hop; rundt omkring ham er hans graver. Alle er de uomskårne, drept med sverd, for redsel for dem var utbredt i de levendes land. De bar sin skam sammen med dem som farer ned i graven; midt blant de drepte ble han lagt.
Der er Mesjek og Tubal og hele deres larmende hop; rundt omkring dem er gravene deres. Alle er de uomskårne, drept med sverd, fordi de spredte sin redsel i de levendes land.
De ligger ikke hos kjemper, de falne blant de uomskårne, de som fór ned til dødsriket med sine krigsvåpen og la sine sverd under sine hoder, så deres misgjerninger kom over deres bein; for redselen for kjemper var i de levendes land.
Og du, midt blant uomskårne skal du bli knust, og du skal ligge hos dem som er drept med sverd.
Der er Edom med sine konger og alle sine fyrster, som tross sitt velde ble lagt hos dem som er drept med sverd; de ligger hos uomskårne og hos dem som farer ned i graven.
Der er Nordens fyrster, alle sammen, og alle sidonierne, som fór ned til de drepte; de er til skamme, tross den redsel de spredte med sin styrke. De ligger uomskårne blant dem som er drept med sverd, og de bærer sin vanære sammen med dem som farer ned i graven.
Dem skal Farao se, og han skal trøste seg over hele sin larmende skare; sverdslagne er Farao og hele hans hær, sier Herren Gud.
For jeg har lagt min redsel i de levendes land, og han skal legges midt blant uomskårne, sammen med dem som er drept med sverd – Farao og hele hans larmende mengde, sier Herren Gud.