Og Herrens engel dro opp fra Gilgal til Bokim og sa: «Jeg førte dere opp fra Egypt og brakte dere til det landet jeg sverget til deres fedre, og jeg sa: Aldri i evighet skal jeg bryte min pakt med dere.
Og dere skal ikke slutte pakt med innbyggerne i dette landet; deres altre skal dere rive ned. Men dere hørte ikke på min røst. Hva er dette dere har gjort?
Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem bort foran dere. De skal bli til brodder i sidene deres, og gudene deres skal bli en snare for dere.»
Da Herrens engel talte disse ordene til alle Israels barn, løftet folket sin røst og gråt.
Så kalte de det stedet Bokim, og de ofret der til Herren.
Da Josva hadde sendt folket av sted, dro Israels barn hver til sin arv for å ta landet i eie.
Og folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de eldste levde, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett hele det store verket Herren hadde gjort for Israel.
Så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel.
Og de gravla ham på hans arvelodd i Timnat-Heres i Efraim-fjellene, nord for Gaasj-fjellet.
Også hele den generasjonen ble samlet til sine fedre, og etter dem oppstod det en annen generasjon som ikke kjente Herren, og heller ikke den gjerning han hadde gjort for Israel.
Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Baalene.
De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land, og de fulgte andre guder, guder fra folkene som bodde rundt dem. De bøyde seg for dem og vakte Herrens vrede.
De forlot Herren og tjente Baal og Astarte-bildene.
Da opptentes Herrens vrede mot Israel, og han ga dem i plyndreres hånd, og de plyndret dem. Han solgte dem i hendene på deres fiender rundt omkring, og de kunne ikke lenger stå seg mot sine fiender.
Overalt hvor de dro ut, var Herrens hånd imot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt og slik Herren hadde sverget dem; og de kom i stor nød.
Da oppreiste Herren dommere, og de frelste dem fra deres plyndreres hånd.
Men heller ikke sine dommere hørte de på, for de drev hor med andre guder og tilba dem. De vek raskt av fra den veien deres fedre hadde vandret på for å lyde Herrens bud; de gjorde ikke som dem.
Og hver gang Herren reiste opp dommere for dem, var Herren med dommeren og frelste dem fra deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for Herren ynket seg over dem når de stønnet under dem som plaget og undertrykte dem.
Men når dommeren døde, vendte de tilbake og handlet enda mer fordervelig enn sine fedre. De fulgte andre guder for å tjene dem og bøye seg for dem; de oppga ikke sine gjerninger eller sin gjenstridige vei.
Da blusset Herrens vrede opp mot Israel, og han sa: «Fordi dette folket har brutt min pakt, som jeg påla deres fedre, og ikke har hørt på min røst.
Så vil heller ikke jeg lenger drive ut foran dem noen av de folkene som Josva etterlot da han døde.
For å prøve Israel ved dem, om de vil holde Herrens vei og vandre på den, slik deres fedre holdt den, eller ikke.»
Så lot Herren disse folkeslagene bli; han hastet ikke med å drive dem ut, og han ga dem ikke i Josvas hånd.