Og mederen Dareios mottok riket da han var sekstito år gammel.
Det behaget Dareios å sette hundre og tjue satraper over riket, som skulle være i hele riket.
Og over dem var det tre riksråder, og Daniel var en av dem; for dem skulle disse satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulle lide noe tap.
Da utmerket denne Daniel seg fremfor riksrådene og satrapene, for det var en ypperlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.
Da søkte riksrådene og satrapene å finne en anklagegrunn mot Daniel i det som gjaldt rikets styre. Men de kunne ikke finne noen anklagegrunn eller noe urett, ettersom han var trofast. Det fantes verken forsømmelse eller feil hos ham.
Da sa disse mennene: «Vi vil ikke finne noen anklagegrunn mot denne Daniel, med mindre vi finner noe mot ham i hans Guds lov.»
Da stormet disse riksrådene og satrapene inn til kongen og sa slik til ham: «Kong Dareios leve evig!
Alle rikets riksråder, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om å fastsette en kongelig forordning og utstede et strengt forbud: at enhver som i løpet av tretti dager ber en bønn til noen gud eller noe menneske utenom deg, konge, skal kastes i løvehulen.
Fastsett nå, konge, forbudet og underskriv skrivet, så det ikke kan forandres, etter medernes og persernes lov, som ikke kan tilbakekalles.»
I samsvar med dette undertegnet kong Dareios skrivet og forbudet.
Da Daniel fikk vite at skrivet var undertegnet, gikk han inn i sitt hus. I takkammeret sitt hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøyde han sine knær, bad og takket fremfor sin Gud, akkurat som han hadde gjort før.
Da stormet disse mennene inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud.
Da trådte de fram og talte for kongen om det kongelige forbudet: «Har du ikke skrevet under på et forbud om at ethvert menneske som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller noe menneske utenom deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte og sa: «Saken står fast, etter medernes og persernes lov, som ikke kan vike.»
Da svarte de og sa foran kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, akter verken på deg, konge, eller på det forbudet du har skrevet under på. Tre ganger om dagen fremfører han sin bønn.»
Da kongen hørte dette ordet, ble han sterkt bedrøvet, og han satte seg fore å berge Daniel. Helt til solen gikk ned, anstrengte han seg for å redde ham.
Da stormet disse mennene inn til kongen og sa til kongen: «Vit, konge, at det er en lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen fastsetter, kan endres.»
Da befalte kongen at Daniel skulle hentes og kastes i løvehulen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Din Gud, som du stadig tjener, må han frelse deg!»
En stein ble brakt og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og med sine stormenns segl, så det ikke skulle skje noen endring i saken med Daniel.
Deretter gikk kongen til sitt palass og tilbrakte natten fastende. Ingen underholdning ble brakt inn for ham, og søvnen flyktet fra ham.
Da stod kongen opp ved daggry, i lysningen, og skyndte seg til løvehulen.
Og da han kom nær hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, maktet å berge deg fra løvene?»
Da talte Daniel med kongen: «Kongen leve evig!
Min Gud sendte sin engel og stengte løvenes gap, og de har ikke skadet meg; for jeg ble funnet uskyldig for ham, og heller ikke overfor deg, konge, har jeg gjort noe urett.»
Da ble kongen overmåte glad og befalte at Daniel skulle hentes opp av hulen. Og da Daniel var hentet opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.
Og kongen befalte at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes, og de ble kastet i løvehulen – både de selv, barna deres og konene deres. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene fikk makt over dem og knuste alle benene deres.
Deretter skrev kong Dareios til alle folk, stammer og tungemål som bor over hele jorden: «Må deres fred bli stor!
Fra meg er det utstedt et påbud om at i hele mitt kongerikes velde skal man skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud, og han består til evig tid; hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer inntil enden.
Han frelser og utfrir, og gjør tegn og under i himmelen og på jorden, han som frelste Daniel fra løvenes vold.»
Og denne Daniel hadde fremgang i Dareios' rike og i perseren Kyros' rike.