Så brøt de opp fra Elim, og hele Israels barns menighet kom til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai, på den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypts land.
Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
Og Israels barn sa til dem: «Om vi bare hadde dødd for Herrens hånd i Egypts land, da vi satt ved kjøttgrytene og spiste brød til vi ble mette! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.»
Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og sanke det de trenger for hver dag, for at jeg kan prøve dem om de vil vandre i min lov eller ikke.»
Og på den sjette dagen skal de tilberede det de bringer inn, og det skal være dobbelt så mye som det de sanker dag for dag.
Da sa Moses og Aron til alle Israels barn: «I kveld skal dere vite at det er Herren som har ført dere ut av Egypts land.
Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt deres knurring mot Herren. Og hva er vel vi, at dere knurrer mot oss?»
Og Moses sa: «Det skal skje når Herren i aften gir dere kjøtt å spise og i morgen brød så dere blir mette; for Herren har hørt deres knurring, den som dere knurrer mot ham. For hva er vel vi? Det er ikke mot oss dere knurrer, men mot Herren.»
Og Moses sa til Aron: «Si til hele Israels barns menighet: Kom fram for Herrens åsyn, for han har hørt knurringen deres.»
Og da Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.
Og Herren talte til Moses og sa:
Jeg har hørt Israels barns knurring. Tal til dem og si: I skumringen skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere mettes med brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud.
Da det ble aften, steg vaktlene opp og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag av dugg rundt omkring leiren.
Da dugglaget steg opp, se, da lå det utover ørkenen noe fint og skjellaktig, fint som rim på jorden.
Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til føde.»
Dette er det ordet Herren har befalt: Sank av det, hver mann så mye som han trenger til mat, en omer per hode, etter tallet på sjelene deres; dere skal ta, hver mann for dem som er i hans telt.
Og Israels barn gjorde så, og de sanket, noen mye og andre lite.
Og da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Hver enkelt hadde sanket etter det han kunne spise.
Og Moses sa til dem: Ingen skal la noe bli igjen av det til morgenen.
Men de adlydde ikke Moses, og noen lot noe av det være igjen til morgenen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble vred på dem.
Hver morgen sanket de det, hver enkelt etter som han trengte. Når solen ble het, smeltet det.
På den sjette dagen skjedde det at de sanket dobbelt så mye brød, to omer for hver. Og alle menighetens ledere kom og meldte det til Moses.
Da sa han til dem: «Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke, og alt som blir til overs, skal dere legge til side og gjemme til morgenen.»
Så lot de det ligge til morgenen, slik Moses hadde befalt, og det luktet ikke, og det var ikke makk i det.
Da sa Moses: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren; i dag finner dere det ikke på marken.»
I seks dager skal dere sanke det, men på den sjuende dagen er det sabbat; da skal det ikke være noe der.
Likevel gikk noen av folket ut på den sjuende dagen for å sanke, men de fant ingenting.
Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?»
Se, Herren har gitt dere sabbaten; derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli værende, hver på sitt sted; ingen må gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.
Så hvilte folket på den sjuende dagen.
Og Israels hus kalte det manna. Det var som hvitt korianderfrø, og det smakte som honningkake.
Og Moses sa: «Dette er det Herren har befalt: En full omer av det skal tas vare på for deres etterkommere, så de kan se det brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypts land.»
Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke og legg en full omer manna i den, og sett den ned for Herrens åsyn, til bevaring for slektsleddene deres.»
Slik som Herren hadde befalt Moses, satte Aron den ned foran vitnesbyrdet til oppbevaring.
Og Israels barn spiste manna i førti år, inntil de kom til bebodd land; de spiste manna helt til de kom til grensen til Kanaans land.
Og en omer er tiendedelen av en efa.