En salme av David, da han var i Juda-ørkenen.
Gud, du er min Gud, jeg søker deg tidlig. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og utmattet land uten vann.
Slik har jeg skuet deg i helligdommen, for å se din makt og din herlighet.
For din miskunn er bedre enn livet; mine lepper skal prise deg.
Slik vil jeg velsigne deg så lenge jeg lever; i ditt navn vil jeg løfte mine hender.
Som med marg og fett skal min sjel mettes, og med jublende lepper skal min munn lovprise deg.
Når jeg minnes deg på mitt leie, grunner jeg på deg i nattevaktene.
For du har vært min hjelp, og i skyggen av dine vinger jubler jeg.
Min sjel klamrer seg til deg; din høyre hånd holder meg oppe.
Men de som søker mitt liv for å ødelegge det, skal fare ned i jordens dyp.
De skal overgis til sverdets makt, bli til bytte for sjakaler.
Men kongen skal glede seg i Gud; alle som sverger ved ham, skal rose seg, for løgneres munn skal lukkes.