Da ble kongen rystet og gikk opp til kammeret over porten og gråt, og mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!»
Og det ble fortalt Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
Og seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for den dagen fikk folket høre: «Kongen sørger over sin sønn.»
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk som skammer seg, sniker seg bort når de flykter i striden.
Men kongen tildekket ansiktet sitt, og kongen ropte med høy røst: «Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!»
Da gikk Joab inn til kongen i huset og sa: «I dag har du ført skam over ansiktet til alle dine tjenere, de som i dag har berget livet ditt, og livet til dine sønner og døtre, og livet til dine koner og livet til dine medhustruer.
Du elsker dem som hater deg, og du hater dem som elsker deg. For i dag har du kunngjort at verken høvdinger eller tjenere betyr noe for deg. For i dag innser jeg at om Absalom hadde levd og vi alle hadde vært døde i dag, da ville det vært rett i dine øyne.
Stå nå opp, gå ut og tal dine tjenere til hjertet! For jeg har sverget ved Herren: Hvis du ikke går ut, skal ikke en eneste mann bli hos deg i natt. Dette skal bli verre for deg enn alt det onde som har kommet over deg fra din ungdom og helt til nå.»
Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og til hele folket ble det fortalt: «Se, kongen sitter i porten!» Da kom hele folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sine telt.
Og hele folket lå i trette i alle Israels stammer og sa: «Kongen berget oss fra våre fienders hånd, og han utfridde oss fra filisternes hånd; men nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
Og Absalom, som vi salvet over oss, døde i krigen. Og nå, hvorfor tier dere stille med å føre kongen tilbake?»
Og kong David sendte bud til prestene Sadok og Abjatar og sa: Tal til Judas eldste og si: Hvorfor skal dere være de siste til å føre kongen tilbake til hans hus? For ordet fra hele Israel er kommet til kongen, til hans hus.
Dere er mine brødre, mitt bein og mitt kjød er dere. Hvorfor skal dere da være de siste til å føre kongen tilbake?
Og til Amasa skal dere si: Er du ikke mitt bein og mitt kjød? Må Gud gjøre slik mot meg og enda mer, om du ikke for alle dager skal være hærfører hos meg i stedet for Joab.
Og han bøyde hjertet til alle mennene i Juda som én mann, og de sendte bud til kongen: «Vend tilbake, du og alle dine tjenere!»
Så vendte kongen tilbake og kom til Jordan, og Juda kom til Gilgal for å gå kongen i møte og føre kongen over Jordan.
Og Sjimi, sønn av Gera, benjaminitten fra Bahurim, skyndte seg og dro ned sammen med mennene fra Juda for å møte kong David.
Og tusen mann fra Benjamin var med ham, og Siba, tjeneren i Sauls hus, og hans femten sønner og tjue tjenere var med ham; og de hastet over Jordan foran kongen.
Og fergen gikk over for å sette kongens hus over og gjøre det som var godt i hans øyne. Da falt Sjimi, Geras sønn, ned for kongen idet han gikk over Jordan.
Han sa til kongen: «La ikke min herre tilregne meg misgjerning, og husk ikke den urett din tjener begikk den dagen min herre kongen dro ut fra Jerusalem; må ikke kongen legge seg det på hjertet.
For din tjener vet at jeg har syndet. Se, jeg er i dag kommet som den første fra hele Josefs hus for å dra ned og møte min herre kongen.»
Da svarte Abisjai, Serujas sønn, og sa: «Skal ikke Sjimi lide døden for dette, siden han forbannet Herrens salvede?»
Da sa David: «Hva har jeg med dere å gjøre, Serujas sønner, siden dere i dag vil være mine motstandere? Skulle vel noen mann i Israel lide døden i dag? For vet jeg ikke at jeg i dag er konge over Israel?»
Og kongen sa til Sjimi: «Du skal ikke dø.» Og kongen svor ham det.
Og Mefibosjet, Sauls sønn, dro ned for å møte kongen. Han hadde ikke stelt føttene sine og ikke stelt barten sin, og klærne sine hadde han ikke vasket, helt fra den dagen kongen dro, til den dagen han kom hjem i fred.
Da han kom til Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor gikk du ikke med meg, Mefibosjet?»
Han sa: «Min herre konge, min tjener har bedratt meg. For din tjener sa: ‘Jeg vil sale eselet for meg og ri på det og dra med kongen’, for din tjener er halt.
Han baktalte din tjener overfor min herre kongen, men min herre kongen er som en Guds engel; gjør det som er godt i dine øyne.
For hele min fars hus var bare dødsens menn for min herre kongen, men du satte din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hvilken rett har jeg da lenger til å rope mer til kongen?»
Da sa kongen til ham: «Hvorfor taler du fremdeles om dine saker? Jeg har sagt: Du og Siba skal dele marken.»
Da sa Mefibosjet til kongen: «La ham bare ta alt, etter at min herre kongen er kommet i fred til sitt hus.»
Og gileaditten Barsillai kom ned fra Rogelim og dro over Jordan sammen med kongen for å følge ham over Jordan.
Barsillai var svært gammel, åtti år gammel. Han hadde forsørget kongen under hans opphold i Mahanajim, for han var en meget stor mann.
Da sa kongen til Barsillai: «Dra over med meg, så skal jeg sørge for deg hos meg i Jerusalem.»
Men Barsillai sa til kongen: «Hvor mange er mine leveårs dager, at jeg skulle dra opp med kongen til Jerusalem?»
Jeg er åtti år gammel i dag. Kan jeg skjelne mellom godt og ondt? Kan din tjener smake det jeg spiser og det jeg drikker? Kan jeg ennå høre røsten av sangere og sangerinner? Hvorfor skulle din tjener fremdeles være en byrde for min herre kongen?
Bare et lite stykke vil din tjener gå over Jordan med kongen. Hvorfor skulle kongen lønne meg med denne lønnen?
La din tjener få vende tilbake, så jeg kan dø i min by, ved graven til min far og min mor. Men se, din tjener Kimham skal dra over med min herre kongen; gjør for ham det som er godt i dine øyne.
Da sa kongen: «Kimham skal dra over med meg, og jeg skal gjøre for ham det som er godt i dine øyne. Alt det du velger å legge på meg, vil jeg gjøre for deg.»
Hele folket gikk over Jordan, og kongen gikk over. Kongen kysset Barsillai og velsignet ham, og han vendte tilbake til sitt sted.
Kongen dro over til Gilgal, og Kimham dro med ham. Hele Judas folk førte kongen over, og likeså halvparten av Israels folk.
Og se, alle Israels menn kom til kongen og sa til kongen: «Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg bort og ført kongen og hans hus over Jordan, og alle Davids menn med ham?»
Da svarte alle Judas menn Israels menn: «Fordi kongen står oss nær. Hvorfor er dere da så sinte over dette? Har vi vel spist på kongens bekostning, eller har vi fått noen gave?»
Da svarte Israels menn Judas menn og sa: «Vi har ti deler i kongen, og også i David har vi mer enn dere. Hvorfor har dere da ringeaktet oss? Var det ikke vi som først talte om å føre vår konge tilbake?» Men Judas menns ord var hardere enn Israels menns ord.